Kirsebær og kultur i landsbyen Kalopanayiotis

Troodos-fjellene er morsomme å oppdage året rundt.

Troodos-fjellene er morsomme å oppdage året gjennom. Om vinteren blir de forvandlet av et tykt lag med snø og har til og med en kort skisesong, mens om sommeren kontrasterer den kjølige klare fjelluften og lavere temperaturer skarpt med kystferiestedene.

Marathas Valley har blitt skåret ut gjennom århundrene av Setrachos, en liten, vedvarende elv som har sitt utspring høyt i fjellene og som i dag brukes til irrigasjon av frukten som området er kjent for. Mens mange forskjellige frukter vokser med suksess i Marathasa Valley, er området best kjent for sine blanke mørke røde kirsebær og sprøe epler.

Landsbyen Kalopanayiotis ligger 700 meter over havet, og kjøreturen ned fra toppen av fjellet Olympus til den er morsom ettersom den går gjennom de andre fjellandsbyene Prodromos, Pedhoulas og Moutoulla, som alle ligger i samme dal.

Det sies at da apostlene Paulus og Barnabas besøkte øya i år 45, døpte de sin guide, Agios Herakleidios, i landsbyen. Han ble senere den første biskopen av Kypros, og det er en stein som markerer stedet. Noen år senere ble svovelfjærer oppdaget i nærheten, og mange - fremdeles i dag - tror stedet er hellig, da vannet der krediteres med spesielle helbredende krefter. En spasertur langs elvebredden ved den lille venetianske broen er den perfekte måten å oppdage at det ikke bare er svovelvannet som er terapeutisk, men også den kjølige klare fjelluften og den rytmiske dryppelyden fra vannet. Det vakre store klosteret Agios Ioannis Lampadistou ligger over dalen og inneholder en av de ti malte kirkene fra den bysantinske perioden som finnes i Troodos og som står på UNESCOs verdensarvliste.

Klosteret ble grunnlagt der på grunn av svovelfjærene og er viet til John Lampadistis, som var en ung munk som døde veldig ung og ble gravlagt på det stedet. En dag berørte en mann med epilepsi tilfeldigvis munkenes grav og ble mirakuløst helbredet. Nyheten spredte seg raskt, og graven har blitt kreditert med spesielle helbredende krefter og besøkes av mange. Kirken er faktisk tre kirker i en. Den korsformede kirken fra 1100-tallet er viet til Agios Herakleidios, mens sentrumskirken (som delvis er fra 1100-tallet, men mest fra 1700-tallet) er til ære for John Lampadistis, hvis grav står under en ark med et relikvarium som inneholder den unge mannens hodeskalle foran.

De smale brosteinsbelagte gatene er flotte å vandre i, da de avslører en rekke arkitektoniske stiler og ti forskjellige kirker og kapeller. De fleste hus har to etasjer med balkonger som lener seg over veien, og de bratte takene deres minner besøkende om at landsbyen ligger over snølinjen om vinteren. Landsbyen har lenge vært populær som en kurby og har flere små hoteller - det mest populære er "Casale Panayiotis", der komfort er smart kombinert med tradisjon. Det pågår et restaureringsprosjekt for å bevare landsbyens vakre, landlige preg. Hvert år organiserer den kypriotiske kunstfa-foreningen (EKATE) en utendørs utstilling med lokale og utenlandske kunstnere i landsbyen, og kultursenteret Agios Ioannis Lampadistis arrangerer en årlig fotokonkurranse som tiltrekker seg bidrag fra dusinvis av lokale fotografer.

For å nyte området på sitt beste, parker bilen, ta på deg turskoene og nyt den to timer lange rundturen kalt ‘Ariadne’ ved nærliggende Yerakies. Hvis du trenger lokal informasjon, kan du besøke en av kaféene der du sannsynligvis vil finne en håndfull menn som diskuterer dagens politikk eller spiller tavli (backgammon). Selv om kafeene er strengt for menn hvis du er besøkende og det er en dame blant dere, er det ikke noe problem og det er en flott mulighet til å slappe av over en kopp kypriotisk kaffe. Lokalbefolkningen er alltid veldig imøtekommende og gjestfrie og ivrige etter å prøve å kommunisere for å høre alle nyhetene dine!  Vannreservoaret i Kalopanayiotis er et av de største på Kypros og inkluderer en ørretklekkeri som ble etablert der i 1969 som et eksperiment og som i dag er populært blant lokale fiskere.

Soujouko er en deilig kypriotisk spesialitet, og i utkanten av landsbyen er det et lite familiedrevet verksted der du kan ta en titt på ansatte som dupper tråder med trådde mandler og valnøtter i varm og fortykket druemost og gjentar prosessen flere ganger etter at hvert lag med most har tørket. I tillegg til soujouko, er det bokser med palouze (fortyknet druemostgele drysset med flak av mandler) og kiofteria – tykk seig druemost som har stivnet og blitt skåret i strimler og visstnok er en pose soujouko eller kiofteria den perfekte suvenir, men vær advart, det kan være uimotståelig for en bilreise hjem!